Noen tanker etter filmen om Utøya...

Jeg hadde ikke tenkt å se filmen om Utøya, men jeg så den, og det er jeg glad for. 
Jeg har fulgt reaksjonen på terrorhandlingen både i nasjonale og internasjonale media. Noen outrerte amerikanske kommentarer, noen israelske og, tragisk nok, flere norske skyldte terrorhandlingen på det norske samfunnet. La gå at utenlandske kommentatorer ikke forstår fellesverdiene samfunnet bygger på, men nordmenne burde vite at det nettopp er demokratiet som gjør det mulig for dem å uttrykke de avskyelige meningene sine.
For lenge siden skrev jeg disse linjene, men de gjelder fortsatt:

Betraktninger

Det er natt, og det er stille. I husene rundt meg er vinduene mørke. De fleste sover. Bare av og til høres lyden av en bil på veien.
Vi hører ingen skudd. Vi ser ikke bomber falle. Det er ikke våre barn som skriker i redsel og smerte.
Det er ikke vi som holder sultende barn i armene og vet at heller ikke i morgen kan vi gi dem mat. Det er ikke vi som må se dem dø.
Det er ikke vi som blir tråkket på fordi vi kommer fra en annen kultur eller har en annen hudfarge. Det er ikke vi som må flykte fordi vi tror på frihet og rettferdighet.

Vi må stå sammen mot slike mennesker som terroristen på Utøya og meningsfellene hans. Vi må kjempe for likhet og respekt og støtte dem som ikke lever i et demokrati som vårt.