Mor forsvinner mer og mer inn i sin egen verden. Hun følger sin egen klokke nå.
Det er vondt å være vitne til den stadig tiltagende seniliteten. Sorgen og følelsen av hjelpeløshet blir av og til overveldende. Jeg stiller meg selv de samme spørsmålene igjen og igjen. Forstår hun hva som skjer? Jeg prøver å forestille redselen for miste kontrollen over tilværelsen. Hvordan oppleves det å ikke kjenne igjen mannen hun har vært gift med i over 60 år? Eller å krangle med mennesker som blir usynlige?
Mor husker ikke lenger hva barnebarna hennes heter og hvor gamle de er. Hun husker ikke at hun har et oldebarn som snart er ni. Hun tror hun fremdeles jobber, og at foreldrene hennes nettopp døde enda det er flere ti-år siden.
Det er vanskelig med besøk også fordi jeg blir et uromoment som hun ikke takler. Sist jeg var på besøk, ville hun ikke sove på flere netter. Hun var redd for at far og jeg skulle snakke om henne hvis hun lot oss være alene.
Denne langsomme døden er vanskelig. Det mennesket jeg har kjent hele livet er ikke der lenger, men jeg kan ikke ta farvel. Sorgen og tapet er der allikevel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar