Du må ikke sove

Jeg våknet en natt av en underlig drøm
Det ar som en stemme talte til meg
svak som en underjordisk strøm
og jeg spurte “Hva er det du vil meg?”

Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro at du bare har drømt
I går ble jeg dømt
I dag har de reist skafottet i gården.
De henter meg klokken fem i morgen

Hele kjelleren her er full
og alle kasserner har kjeller ved kjeller.
i ligger og venter i stenkalde celler
Vi ligger og råtner i mørke hull

vi vet ikke hva vi ligger og venter
og hem som kan bli den neste de henter
vi stønner, vi skriker, men kan dere høre?
Kan dere absilutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss
Ingen får vite hva som skal skje oss
Ennu mer
Ingen vil tro hva her dagelig skjer

Du mener det kan ikke være sant
Så onde kan ikke mennesker være
Det finnes vel skikkelig folk i blant?
Bror, du har ennå meget å lære

Man sa du skal gi ditt liv om det kreves
og nå har vi gitt det, forgjeves, forgjeves
Verden har glemt oss vi er forlatt
Du må ikke sove mer i natt.

Du må ikke gå til ditt kjøpmannsskap
Og regne på hva der gir vinning og tap
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har inderlig nok med det

Du må ikke sitte så tryggt i ditt hjem
og tenke det er trist, stakkars dem
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urettt der ikke rammer deg sel
Jeg roper med siste pust av min stemme;
Du har ikke lov til å gå der å glemme

Tilgi dem ikke De vet hva de gjør
De puster på hatet og ondskapens glør
De liker å drepe, de frydes ved jammer
De ønsker å se vår verden i flammer
De ønsker å drukne oss alle i blod.
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Jeg skjønte det ikke, Nu er det forsent
Min dom er rettferdig min straff er fortjent
Jeg trodde på framgang, jeg trodde på fred
på arbeid, på samhold, på kjærlighet
Men den som ikke vil dø i en flokk
Får prøve alene på bøddelens blokk

Jeg roper i mørke og kunne du høre
Det er en eneste ting å gjøre
Verg deg mens du har frie hender
Frels dine barn, Europa brenner

Jeg skaket av frost, jeg fikk på meg klær
Ute var glitrende strernevær
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst

Dagen bakom jordens rand
sreg med et skjær av blod og brand
steg med en angst så åndeløs
at dt var som om selve stjernene frøs

Jeg tenkte nå er det noget som hender
vår tid er forbi, europa prenner.

Arnulf Øverland